Har plukket fram Chris Lendts bok "The making of a supergroup igjen. Meget bra sådan.
Er så innlysende at de mista litt fotfestet ved 79-80 der de satt konstant i møter i regi av Howard/Clickman for å kutte ned på kostnadene for Dynasty-turneen. Kiss-medlemene trodde "alt ordner" seg ved å kjøre full pakke. De forskjellige folka rundt bandet som Bill Mcmanus(produksjons-manager), Fritz Postlethwaite(turne-manager) la frem forslag som ville minke kostnadene betraktelig på turneen for å unngå underskudd uten å få respons. Nå skal det sies at uten "driven" til å få et supershow fra KISS hadde det vel ikke blitt som det hadde blitt. Men uten å opprettholde populariteten går man til slutt i underskudd. Før Europaturneen måtte KISS spille på Palladium i NEw York for å "tjene" seg opp litt penger for å unngå større underskudd, et show som var Erics første. Året før spilte de to konserter i Madison Square, så det gikk uten tvil nedover.. Det er litt frustrerende å tenke på at KISS hadde en "alt ordner seg" -mentalitet på dette tidspunktet.
De skjønte liksom ikke konsekvensene av å bruke opptil 70 000$ i uka på "selvpleie" og luksus, de måtte opprettholde statusen.
Den synkende populariteten kom jo som et resultat av overeksponering og profil-valg som mer popa musikk for å holde seg innen "den nye" musikkutviklinga. Plutselig var det barn på konsertene. Poenget mitt er vel rett og slett at jeg lurer på hva som hadde skjedd om de hadde tatt noen andre valg som f.eks kutta ut Kiss meets..., soloskivene, holdt seg til lær og krom, osv .. De gikk jo tilbake til det på Creatures, men da var det nesten for sent.Bare en spesiell tanke på formiddagen...
Har tenkt mye på den samme problemstillingen selv. Egentlig tror jeg overeksponeringen var det aller værste. På en annen side var det at de mistet popularitet rimelig unngåelig med tanke på hvor store de var 76-78. At Kiss og Aucoin trodde noe annet er nesten rørende naivt.
Hadde de tatt seg et års pause kunne de nok dratt det ut et par år til og kanskje greid å henge seg på metall bølgen mer enn de gjorde på begynnelsen av 80-tallet. Men å tro at de skulle opprettholde populariteten på samme nivå er utenkelig IMO.
En annen ting som må taes med i betraktningen var at det var dårlige tider i statene i 79-80, så folk hadde ikke like mye penger å rutte med som de hadde i 77 og 78.
Det det er mange tema å snakke om ang boka til Lendt. Jeg tar noe med en klype salt, men rett og slett koser meg med boka. En glimrende innblikk i hvordan et band er en organisasjon, maktforhold mellom klient og andre innvolverte. det er ikke bare å kjøpe nye strenger å sette igang.
Som jeg nevnte i posten over var jo gutta enormt kravstore og det blir framstilt som om de gikk den "gale" veien med å ikke fire en millimeter på f.eks 700 lyskastere, laser, etc.,etc.. , men de måtte jo vinne noe på det også. Bill Aucoin var jo deres manager og i denne perioden(79-80) hadde han svekket sin posisjon, grunnet at han trodde han kunne høste inn penger på alt innen bransjen han hadde kommet inn i.(han var tross alt en tv- produsent. Det dummeste han kunne gjort var å sette seg imot kravene KISS stilte. Han var ikke den "pappaen" han var i 74. Spesielt Paul og Gene hadde jo fått et annet perspektiv på hvordn ting lå an med sin egen karriere. Nok en skuffelse fra Bill og han kunne fått fyken ganske lett siden han ikke innvolverte seg nok. Alt pengerotet rundt merchandisen var ikke akkuratt heldig for Bill det heller.
Det er ikke rart atnår mannen som skal "styre" skuta mister hodet slik Bill gjorde, på ekte Las Vegas-gambling stil, vil det påvirke de rundt også.
Som bestefar sa til meg: - den som kjøper alt han ser, den må gråte når andre ler. Synes Bill kunne hatt den setningen i bakhodet i 76-77.
Jeg bestilte boken Kiss and Sell gjennom bokklubben, men fikk mld om at den ikke er å få tak i lenger
For meg virker det som Kiss/Bill tok noen valg allerede i 1976 da de fleste av det gamle road crew ble sparket og kursen mot det som skulle bli en overgangs periode i Kisstory ble lagt.
For a si det sånn; Etter Rush ikke turnerte med de lenger gikk det mot stupet, ha ha, bare tøyser, men det blir hentydet at Bill gjorde alt han kunne for å bevare mystikken og kansje samtidig gjorde mer skade for samholdet i bandet innad
J.RSmalling mente jo at det var nettopp det Bill, Marks/Glickman gjorde, sparket størstedelen av roadcrewet og mente de ikke var kapable lenger, det hadde blitt "for stort". Enda et feilgrep tror jeg.
Jeg tror faktisk det er da ting begynner å gå galt, fokuset skiftes i for stor grad mot underholdnings delen, og gutta i Kiss har ingen som kan styre de i riktig retning når de som smått begynner å miste litt bakke kontakt
Jeg tror at man undervurderer "sprettballeffekten". Det som går fort opp, kommer rimelig fort ned. Kiss sin "storhetstid" varte jo ikke mer enn 2 1/2 til 3 år. En nedgang i popularitet fra 77/78 måtte de jo egentlig bare forvente seg. Men det er helt klart at overhypinga gjorde at det gikk fortere enn det hadde behøvd.
Ja, dette er en interessant topic. Dynasty turneen gikk jo forsåvidt ikke dårlig, men etter hva de hadde forventet seg av turneen, så gikk den dårlig. Pluss at pengebruken som nevnt var svært høy. Filosofien i forkant av turneen var jo at de skulle spille 2-4 konserter i hver by, noe som er svært lønnsomt og kostnadssparende (på dette området var jo Reunion Tour unik). Men slik gikk det ikke, og det var bare i ytterst få byer at de greide to kvelder på rad. De bokket vel opprinnelig 5-6 kvelder i Madison Square Garden, mens det ble med to.
Dette førte også til problemer med bookingen av turneen, når flere og flere oppsatte konserter måtte taes av plakten, og det skapte tomrom i turneeplanen. Dermed fikk de mange dager uten konserter midt i turneen, ergo mindre inntekter og større utgifter.
.
