Jeg har en dreverhann som pr.d.d. er 20 mndr. gammel. Han har vist gode egenskaper både i utstillingsringen og i skogen (jaktpremiert på rådyr). Han er veldig snill og svært lydig overfor meg. Problemet er at han uten noe spesielt mønster viser agressivitet overfor andre, inkl. andre medlemmer av familien, men i hovedsak folk som ikke tilhører huset. Det rare er at han ikke er konsekvent. Det kan gå svært bra en god stund (f.eks. tre uker), før det igjen plutselig "smeller". Han kan også være svært kjælen og tillitsfull overfor en person i lang tid før han på nytt får et "utbrudd".
Han har aldri bitt noen (selv om han har hatt muligheten ved mange av "utbruddene"), men jeg er allikevel ikke trygg på at dette ikke vil skje. Det hele foregår som regel slik: Bikkja kommer logrende bort til noen slik en bikkje normalt gjør når den vil "hilse på". Når denne personen da strekker ut hånden for å klappe, "eksploderer" det nærmest i bikkja: Han hopper mot vedkommende og glefser iltert. Det hele høres omtrent ut som et bikkjeslagsmål. Som regel er det hele over i løpet av et sekund, før bikkja i de fleste tilfeller underkaster seg helt.
Jeg har flere ganger umiddelbart "tatt" bikkja, uten at dette har fått noen langsiktig virkning. Jeg kan også nevne her at jeg har hatt bikkja på saue-avvenning to ganger uten at han reagerte nevneverdig på strømmen.
Dette er som dere skjønner et stort problem for meg, og jeg ber derfor om råd/tips fra noen som kanskje har lignende erfaringer eller har greie på hva som evt. kan gjøres. Det er ikke spes. innbydende å tenke på avliving enda!
På forhånd takk!
Hei
Det virker som om hunden reagerer på noe spesielt, antageli kan det skyldes noe den har opplevd tidligere. Noe som skremmer den og att den da reagerer agressivit som ett forsvar.
Slik eg ville gjort er å finne ut hva den reagerer på om det er no mer enn handen, f.eks. briller osv. pga. det er tydeli att det glipper for hunden ett lite øyeblikk siden han deretter blir helt underdani og det kan tyde på en skrekkopplevelse tidligere.
Så ville eg fått noen som er hundevant og meget rolie og trygge til å gjøre dei tinga han reagerer på, når dei har gjort det han reagerer på så skal dei rose han og gi han belønning, slik att han forstår att dei aldri ville gjøre han no vondt.
Du må rettogslett overbevise han om att dei tinga han reagerer på ikke er farlie.
Du må for all del ikke reagere med sinne, da forsterker du berre hundens følelse om att dette er en agresiv ting. Resultate vil da være att hunden mest sansynli blir verre.
Det andre du nevner ang. strømmingen er ikke uvanli, noen hunder reagerer mindre på strømmen enn andre, det kan og være att strømbandet ikke har vert godt nok strammet til eller det av en eller annen grund ikke har hadt bra nok kontakt.
Hei!!!
Det er godt å vite at vi er flere i samme båt!!! Jeg har det samme problemet med min drevertispe som er 3 1/2år. Jeg har ikke hatt henne mer enn to mnd., så vi driver vel fortsatt med tilvenning.
Hunden min er ganske lik din, og det bekymret meg voldsomt. Det er slitsom å ikke vite om bikkja flyr på folk som kommer på besøk, eller om hun vil være snill. Jeg ringte ei dame som driver med hundedressur, og hun sa følgende om mi bikkje:
Det virker som at bikkja vil bestemme hvem som kan komme inn eller ikke, og derfor er det viktig at vi som eiere viser hunden at vi har kontroll, vi bestemmer, og bikkja kan slappe av. Det hun anbefalte oss å gjøre, var å sette band på bikkja inne når det kommer besøk. Hvis bikkja viser det minste tegn til agressivitet, skal vi ta ett rykk i båndet, si bestemt nei, og deretter "utvise" henne. Hos oss blir hun utvist til badet. Der må hun være til vi bestemmer at det er nok. Men det er viktig å ikke slippe henne inn fordi hun syter og maser og vi synes synd på henne. Når bikkja igjen får komme inn, skal bandet fortsatt være på. Viser hun tegn til agressjon igjen, er det en ny runde.
Vi prøvde dette på vår hund, og det var ikke mange rundene på badet, før bikkja roet seg. Neste skritt er å få bikkja til å ligge på en bestemt plass når noen kommer. Ikke gi seg, og være konsekvent. Og selvsagt rose mye når hun er flink. Jeg tror også det er viktig at vi som eiere beholder roen, slik at vi ikke stresser hundene våre.
Kanskje kan disse rådene hjelpe deg? Jeg synes i alle fall at vi må prøve det meste før vi gjør noe så drastisk som å avlive gode jakthunder og "familiemedlemmer"!!!
Eg har selv en drever som kan plutseleg bli agressiv,årsaken til agressiviteten er indre smerte som hunden har.Det er bare eg og familiemedlemmene som får kose med den,men bare ei lita stund så går den vekk,derimot når andre vil kose med han så knurrer den og glefser vist de kommer for nær.Smertene kan komme av skader etter jakt,vist den har slått seg eller vridd foten,og da vil hunden kjenne smerte når den får kos.Eg tror ikke at det er årsaken til hann-hunden din,fordi den avbryter agrissviteten etter kort tid,men vi vet aldri.Eg håper tipset kan hjelpe.
Den bikkja som står nevnt ovenfor var jeg desverre nødt til å avlive. Dette gjorde jeg etter at han desverre rakk å bite broren min uprovosert.
Takk til alle som svarte på innlegget mitt her på siden.
PS: Er det flere der ute som har erfaringer med agressive drevere, så oppfordrer jeg dere til å fortsette med å legge kunnskapen deres ut på nettet! -Det er for lite kunnskap om agressive drevere og evt. behandling av disse!
Det var virkelig leit å høre om dreveren din. Synd at den måtte bli avlivet, men det er noen ganger den beste utveien. Jeg hadde en dachs en gang som jeg også måtte avlive. Den hadde bodd hos noen andre før jeg fikk den , den ble omplassert, og den hadde opplevet å bli slått, stengt inne i bur osv. Da den bodde hos meg var den fremdeles svært nervøs og fikk plutelig "raseriutbrudd". Vi jobbet med den lenge og den ble etter en lang tid litt roligere, men en dag måtte det selvfølgelig skje. Jeg hadde besøk av min onkel og han klappet på dachsen og den virket rolig. Men plutselig glefset den etter hånden hans og bet. Han fikk noen stygge sår. Etter det snakket jeg med noen som hadde greie på slikt, og de mente det var best å avlive den. Så vi gjorde det. Det var det beste, men det var alikevel trist , for jeg var jo glad i den også.
Mvh Ane
hunden minn var også agresiv til tider men etter jeg oppsøkte en hudespesialist på atferd er dette over. hun jobbet med blinde hunder på heltid. jeg fikk råd omm å tenke på hunden somm et vilt dyr snakke tilden å ikke riste den som alle sa att jeg måtte for den var så har. for som hun så det var ikke hunden har den hadde veldig store jakt drifter og ikke så stort mot. det ble rett å slett en kresj. mitt råd er opsøk spesialister som jobber fultid med dette og ikke en lokal hunde klubb der er det for mange bedre vitere.